KYKELIKY!

Hello! Now it's time to give some more news on what team Haiti are doing, and this time in english.
Last week (from friday to friday) we travelled to two villages on a mission trip. We did so many things, experienced a lot and learned really much! It's difficult to describe all we did in only one blogpost, but here comes a summary and maybe we will come back with more stories an other time.

We left Port- au- Prince on a friday morning not quite sure what to expect for the coming week and if we had packed the rigth things. The people goinig on this trip was, exept from us, our American friend and translator Weslea, our Brazilian friend Alyson and two of our Haitian friends Judex and Brutus. We all left in a five- seat pickup truck, so if you know math you will know that four of us+ all the luggage had to be in the back of the truck.

After 12-13 hours on the road we had reached Judex' homeplace at the very south-west end of Haiti- as far away from the capital as you can come (kind of felt like the end of the earth). The roads were superbumpy and dusty much of the time, it was very warm during the day and it was very cold to sit in the back after sunset. But we reached there safely and what we were to experience the next few days was definetly worth the twelve hours roadtrip!

One thing we learned this week is that Haitians likes to have clurchservices many times a week and at all hours of the day. Already on saturday morning, tired after a long day on the road, we got up early to be in a prayermeeting at 5 o'clock in the morning; something that the villagers did every day. The two days we were in this village was filled with picking up trash, playing with children, churchservices and housevisits. This whole week we met a lot of people that we prayed for. Amazing to see that God can use us to do his miracles! God is the doctor above all doctors, and he healed a lot of people in the two villages we visited this week.
On sunday we took a little trip to a beach nearby. The most beautiful beach we have ever seen- and that in the middle of nowhere, far away from any tourist hotel!

This little balcony was sometimes filled with children that wanted to meet the white people

  Jens' Haitien and Brutus' balnc

On monday we hit the road again, sad about leaving this village that we already liked so much, but ready for new adventures in Brutus' homearea. In this village we got to experience to live like a haitian. We are talking maths on the floor (the boys did'nt really have a floor even), showering from a bucket, limited toilet facilities, and doing lawndry in the river. The boys woke up every morning at 5 to the sound of a worship meeting in the room next door, and the girls woke up to a choir of roosters a little to early in the morning as well. The joy was therefor great when they decided to kill two of the roosters and give them to us as lunch.

Haitian ladies

Here we also went to many churchservices and palyed a lot with the children. One day we went to see Brutus' family and we visited a school. A team from YWAM also visited this village at the same time, and on our second day we went to  do housevisits together with them. We divided into many smaller groups so we reached many people in less than two hours. 

On our third and last day we went to the local market wich was there two days a week. We went talikng to some of the sellers to ask them how their business was organized and what was their motivation. Sadly, we noticed that many did not have any motivation at all. The people in this area are very poor, and they also look upon their situation as hopeless, and had little believe in that they could change anything in their own situation. That was very hurtfull to hear, because we could see so much potential in their situation.
We asked one of the sellers we talked to if she wanted us to pray for her, and she did. Suddenly a lot of people came to get prayer, and they would not stop coming!

That afternoon we decided to have some activities with the children in the church. The boys wanted to play football and with the girls we sang, teached them a littlie english and played norwegian games. And then gave them some candy in the end. They were crazy!

When the friday came, we were tried and sad to leave, but full of new experiences and ready for a realaxing weekend at our home in Port au Prince.

Marte and the shower

Alyson, Brutus and Judex

The girls got a peeing-bucket both places we stayed. We had a lot og fun with it- but it was never used!

Eirunn, Marte, Linda, Gudrun and Weslea

Eirunn, some new friends and a toilet

Us and the YWAM-group

Kven er vi?

Her kjem ein kort presentasjon av Team Haiti:

(advarer om at denne artikkelen er skrevet litt sent om kvelden (dvs i 8-tiden, noe som er ganske sent på Haiti!), og ikke inneholder helt så mye seriøs og nyttig informasjon som noen kanskje håpte på)

Eirunn er 23 år og over gjennomsnitteleg interessert i vatn og avløp (det vil si bæsj og sånn). Vi andre kan synes at det er litt ekkelt, men hun studerer det faktisk. Kult. Det gjør at hun allerede der er i kategorien rar. Dvs: Kul. Resten av ho er ganske kult det og. Hun vår kjære økonomiansvarlig. Takk og lov at vi har ett ryddig hode til det! Vi nikker og smiler og later som om vi forstår regnestykkene hennes. Hun er ganske skarp, (haha..) - i motsetning til bildet, er brukbar til å hindre folk fra å stjele smykker o.l. fra Linda, og er flink til å masere. Unger liker henne. Det gjør vi og.

Linda er 20 år, 7 måneder, 17 dager og hårsår. I hvert fall i det håret der fremme i panna. Hun går på do, og bruker briller. Nesten alltid. Det står Senegal på favorittslippersene hennes (som forresten ble ødelagt forrige uke - oh noo!). Hun er en kløpper på å fikse klær. Sportsteip er tingen! Hun fryser om natta, når vi andre svetter, og hun var den av oss som trivdes best på tradisjonell haitisk seng. Hun er følelsesmessig nokså stabil, det er bra for dette teamet vårt. Hun er realistisk, morsom og kreativ. Og rar. Hurra! 

Jens er 20 år og teamets mann. Dette medfører automatisk ei meir eller mindre frivillig rolle som bodyguard for teamets fire jenter; alltid trygt å ha med seg en mann når man er kvit jente på Haiti. Jens har dilla på Ecuador, spansk og Gatorade! (En rar drikk som er salt og søt og visstnok bra for en..) Jens har lest seg opp på skumle dyr og lignende på Haiti - noe som til tider skremmer oss mer enn det beroliger oss. Vi misunner han litt fordi han er mann - når det kommer til dopauser langs landeveien. Jens tilfører teamet gode kommentarer, humor og testosteron. Og en ansiktsvask som lukter mann.

Marte er 20 år og heilt normal. Eller, ho likar i alle fall å prøve å framstå som det. Egentlig så er ho minst like gal og unormal som oss andre. I det siste har ho dessuten prøvd å leve litt meir YOLO- som er hennar nye favorittord. (..sånn 7 år etter at alle andre ble ferdig med å bruke det..) Hun blir morsommere jo lenger utover kvelden det går, og det er aldri godt å vite hva som kommer ut av den munnen når klokka er over 8. Hun prinsipielt skeptisk til alle Lindas kreative forslag, men erfarer også gang på gang at de funker. Stikkord: Sportsteip, våtservietter og svelgeteknikk på Lariam. Hun tar seg dårlig ut på portrettbilder, men kler imaget som harry motorsykkeldame.

Gudrun er 23 år, har lange, fine skjørt og er fångad av en stormvind. Hennes definitive styrke i teamet er hennes mangel på frykt for kulturelle grenser og hennes store frimodighet og hjerte i møte med andre mennesker. Nå ble dette veldig seriøst, la oss slutte med det. Gudrun har uten tvil det vanskeligste navnet i teamet vårt. Hun er rar, akkurat som hele gjengen. Hun er veldig morsom, av og til mer eller mindre ufrivillig også. Hun bidrar med filosofiske betraktninger til mye i hverdagen vår. Heldigvis fortsetter hun med det, selv om vi ikke alltid henger 100% med. 

Team Haiti er endelig på Haiti!

(Vennligst skru hjernen din tilbake til i går når du leser dette.)

Vi har snart lagt bak oss 5 spennende og interessante døgn siden vi forlot fedrelandet og do til Haiti  - dette varme, vakre og spesielle landet, som er så veldig annerledes fra vårt Norge.

Reisen var bra, og gikk overraskende fort. Høydepunktet for de fleste må nevnes, og var nok Miami. Der hadde vi en natt før vi måtte stå opp tidlig for å fly til Port au Prince. Siden noen av oss aldri før har vært i USA, og man først har en natt i Miami, kunne vi ikke holde oss på hotellet de få timene vi skulle ha der. Sent på kvelden, døgnville og gode, etter nærmere 24 timer på reise og for flere særs lite søvn, tok vi derfor drosje ned til Miami beach, kjente på vannet, shoppet en suvenir og spiste pizza. YOLO. Var det verdt det? Ja.

Miami Beach (trykk på bildenefor å se dem i fullskjerm)

Signerte veggen på Miami International Airport

Vel fremme på Haiti, og etter noen dager her, begynner hverdagen å forme seg, eller i hvert fall ting som måltider og døgnrytme og sånn. Vi vekkes hver morgen av vår kjære venn Rolf (fellesnavnet på alle haner i området), som forøvrig ikke er så god på dette med biologisk klokke. Den har nemlig ingenting imot å stå opp i 3-tida. Vi prøver å drøye den til klokka 6. Da er det et helt kor av Rolfer og hunder rundt oss på alle kanter, og det er på høy tid å stå opp.

Vel fremme på Haiti møtte det oss mange inntrykk, folk og assosiasjoner til andre land vi har vært i. De første dagene var litt ekstra spennende pga mangel på felles språk, og dermed også noe usikkerhet når det kommer til rutiner, regler, huset, opplegget og alt egentlig. Men mye kom på plass når et par personer til kom på plass.

Ellers, har vi fått beskjed om at denne første uka blir ganske rolig. De kaller det "rest and get used to the climate" - vi liker det! Ligger på altanen og leser bøker og løser kryssord, spiser god haitiansk mat og blir litt kjent i området. Vi har hatt et par turer rundt i nærområdet, først og fremst i bil. Stor bil, få seter - men lasteplan! Hurra! Haitianerne er litt overrasket når vi insisterer på at vi gjerne vil sitte bakpå lasteplanet. Vi forklarte de veldig greit at dette er noe vi ikke får lov til i Norge, men alltid har hatt veldig lyst til. De synes det også er litt rart... Deilig med frisk luft (eller, ikke alltid så veldig frisk, men i hvert fall luft) og vind, sol på kritthvite ansikter og mye interessant å se - vil liker å sitte bakpå!  En del blikk og oppmerksomhet blir det også, noe som kan være både kjekt, ubehagelig og rart. Her heter vi: BLA! Godt å vite, så vet vi i hvert fall om det når folk snakker om oss, om vi ikke forstår hva de sier.

Noe av det vi kan se fra lasteplanet-  imponerende!

Fire "blanc" jenter på lasteplanet

I dag har vi vært i en liten slags landsby som er bygget opp etter jordskjelvet, av folk som fikk ødelagt hjemmene sine i Port au Prince. Den lå høyt oppi en fjellside, og utsikten var helt fantastisk! På toppen av bebyggelsen lå kirka, med åpne vegger ut mot det nydelige synet av fjell, hav, hus og natur. Mektig! Guds storhet var lett å få øye på. Både i utsikten og i folkene vi møtte. Vi ble utrolig godt tatt i mot både i kirka og de andre stedene vi var innom. Mange fine folk! Og det ble mye hilsing og praktisering av det lille vi har lært av språk.

Utsikten fra kirken- Fantastisk!

Vår venn Judex møtte menigheten sin igjen etter å ha vært i Brasil i 1,5 år. -Gjensynsgleden var stor!

Brothers and sisters

Appropos språk. Vi er rimelig språkforvirra om dagen. Hodet og munnen går litt i ball, noen ganger står vi helt fast, og noen ganger begynner vi på feil språk. Mye humor! La meg forklare... Vi snakker norsk til hverandre, og engelsk med noen av folkene her, prøver å lære dem både litt norsk og engelsk, og så prøver vi å lære litt kreol og  fransk, så vi kan kommunisere med  resten av huset og folk ellers - og så var det det å skille de to da. Og i tillegg snakker flere i staben portugisisk fordi det er en barsiliansk organisasion, og det har vi lært litt av i høst alle sammen, så vi prøver litt på det og, og oppå det blir det og litt spansk - fordi de to ligner, pluss at det er mye brukt av en brasilianer her som ikke snakker engelsk. Og hodene våre svitsjer også over til f.eks. litt tysk, swahili og andre fraser av språk vi har lært her og der  - bare fordi språkdelen av hodet er i høyspenn.. Festlig

Til helga skal vi på laaang tur i ei uke. Kjøre i 12 timer til to landsbyer. Der skal vi leve sammen med folkene på den måten de lever, besøke kirker og forhåpentligvis bidra med noe. Stort mer enn det vet vi ikke. Det blir spennende og helt sikkert utfordrende! Bare det å sove i telt uten vifte f.eks... Men vi gleder oss!

Vi tror vi kan trives i dette landet. Dette utrolig vakre landet. Jeg tror flere av oss ikke helt hadde ventet det å møte så mye vakkert her. Høye fjell, med mektige formasjoner, hus som klamrer seg til fjellsidene, mye grønt mellom alt det tørre, rosa blomster som dekker piggtrådene, havet som vi ser når vi kommer høyt nok opp, og folkene. Som smiler, tross alt de har vært igjennom. De som klemmer oss inderlig som brødre og søstre, ikke som hvitinger. Og slik de støtter og hjelper hverandre. Og synger takkesanger til Gud. Vakkert!

Tres Belle